Med eldste guttungen som mental støtte tok jeg ut på eventyrtokt i Frolands dype skoger i kveld, på jakt etter et hus jeg hadde sånn omtrentlig lokasjonen til. Og jammen fant vi det ikke! Selv med hverandre som støtte var ingen av oss spesielt høye i hatten, så den minste lille uventede lyd eller bevegelse inne i huset medførte både hopp og sprett fra fotografen – må nok ha vært et kostelig syn..! Bilder ble det imidlertid, og jeg skal tilbake, men da med en litt mer «traust» turkamerat (Line, hører du?).